I et nasjonalromantisk naturlandskap med snødekte topper, stupbratte fjell og brusende fosser står fruktboder i alle størrelser og varianter fremme langs fjordveiene i Hardanger i sommerhalvåret. Bittesmå hagebord med duk og parasoll, hjemmesnekrede installasjoner, et gedigent partytelt og garasjer fylles opp med røde friske moreller, søte bringebær og saftige epler. Dette for at forbipasserende og turister skal kunne kjøpe fersk og nyplukket frukt av beste kvalitet fra Norges største fruktdistrikt, Hardanger.
De aller fleste fruktbodene er selvbetjente og pengeskrinene står fremme for å ta imot betaling. Stjeling forekommer svært sjeldent. Mange av gårdeierne har likevel begynt å ta i bruk betalingsapp på mobiltelefonen, mens andre har montert opp overvåkingskamera for å være på den sikre siden. En tysk turist fortalte at hadde fruktbodene stått i Tyskland så hadde først pengene forsvunnet, så hadde varene forsvunnet og til slutt så hadde hele boden forsvunnet. Det er noe sjarmerende og vakkert med den norske naivismen i det å ha selvbetjening uten å frykte at pengene forsvinner.
Det å selge frukt fra fruktbod er et nyere fenomen, men tradisjonen med å selge frukt fra lager og frukthuset på gården strekker seg tilbake til 1960- og 70-tallet. Fra begynnelsen av 60-tallet kom det hver høst familier fra Bergen og fra traktene rundt, innover til Hardanger på helgetur for å handle seg frukt til å ha i husholdningen utover høsten og vinteren. I tillegg kom det også oppkjøpere som handlet stort for så å selge det videre. Tidene har forandret seg og i dag kommer det meste av frukten som selges i dagligvarebutikkene gjennom import fra utlandet. Selv produkter vi har gode forutsetninger for å produsere her hjemme blir fraktet inn på store containerskip fra utlandet. I 1959 produserte Norge 52 000 tonn epler, mens i dag er mengden redusert til 12 000 tonn. I skyggen av dette blir det hvert eneste år lagt ned omlag 1000 gårdsbruk landet gjennom.
Med Fruktboder ønsker jeg å fortelle en historie om en næring og en kultur som snart kan være glemt. Fruktbodene i Hardanger minner oss på denne kulturen der de i veikanten står i all sin prakt og trosser vær og vind. De får oss til å stoppe opp og gi en følelse av at noe viktig er i ferd med å gå tapt. Fruktbodene i Hardanger forteller historien om de tøffe årstidene på åkeren, om de regntunge høstmånedene og de knusktørre sommerdagene. De forteller historien om det harde arbeidet som har vært lagt ned gjennom generasjoner, om dedikasjonen til faget og den endeløse stoltheten som har satt sin smak på frukten fra Hardanger. Med Fruktboder ønsker jeg å dokumentere en viktig del av den norsk kulturarven før det er for sent.
